Livets dramatiske øyeblikk

I midten av september fant jeg en stillingsannonse på internett som virket interessant. Stillingen var faktisk nært knyttet til både utdannelsen og interessene mine. Selv om jeg i utgangspunktet ventet litt med å søke av forskjellige årsaker, la jeg inn en søknad mot slutten av måneden. Noen dager senere ble jeg kontaktet. Først tenkte jeg "Great, en selger". Men så skjønte jeg at mannen ringte fra selskapet jeg hadde søkt jobb i. Heldigvis skjønte jeg dette før jeg la på (eller, jeg hadde vel i utgangspunktet ikke lagt på uansett, jeg er høflig selv mot telefonselgere. Til og med mot dem som sier "Hei, Cecilie! Du Cecilie?.." som om de har kjent meg hele livet. Da er det gøy å si "Hei, Erik! Så hyggelig, takk for sist! Og bilen går bra?").

Jeg ble innkalt til intervju, jeg var på intervjuet og forsøkte å ikke virke for nervøs (for jeg var nervøs), og en knapp uke senere ringer det i telefonen min. Dette skjer selvfølgelig samtidig som jeg sitter på jobb, med en kunde i telefonen. Jeg avslutter samtalen med kunden så raskt jeg klarer (uten å virke stresset eller frekk), og ringer tilbake. Og så får jeg et slags slow-motion-øyeblikk når jeg får beskjed om at jeg blir tilbudt stillingen. Det er en plutselig og uventet gledesrus, men jeg må samtidig forsøke å forholde meg rolig og profesjonell. I det jeg legger på, blir jeg helt skjelven. En del kollegaer sitter bare noen meter fra meg og har kaffepause, de har kanskje hørt noen av ordene jeg har sagt og skjønner tegninga. Jeg tenker "skal jeg brøle: "JEG HAR FÅTT NY JOBB! SAYONARA, KARBONADE!" til dem?". Men det går ikke, for jeg klarer ikke si noe. Jeg går forbi dem, nærmest apatisk, og klarer ikke helt skjønne hva som har skjedd. Så kommer gliset.

Dette høres fryktelig dramatisk ut. Det var kanskje ikke så dramatisk. Men det er ikke så fryktelig langt unna sannheten heller. Det som er sant, er at jeg som person kan bli fryktelig, nærmest barnslig entusiastisk når det er noe som gleder meg. Men siden jeg tross alt er et voksen og sivilisert menneske, må jeg samtidig klare å beholde roen. Men kort sagt kan følelsen under og etter denne telefonsamtalen oppsummeres slik:

Grunnen til at jeg tenkte "kjære mobil, ikke klikk nå.." er fordi jeg har en telefon som kan finne på å slå seg av midt under en samtale. Stort irritasjonsmoment, bare spør mamma. Men - heldigvis skjedde ikke dette denne gangen. Det hadde vært flaut. For å unngå pinligheter i fremtiden sparer jeg til en ny mobil. En Samsung Galaxy Note 2. Den har monsterstor skjerm og er grenseløst sexy. Og den slår seg forhåpentligvis ikke av når man har viktige (og mindre viktige) telefonsamtaler. 

Tilbake på rett spor igjen - Nå begynner jeg altså i ny jobb om knappe tre uker. Jobben innebærer variert og interessant arbeid, bl.a. med sosiale medier, tekstforfatting og annet snacks. Og jeg gleder meg! Samtidig som jeg er fryktelig spent, men det har man lov til å være når det skjer forandringer i livet.