Om meg

Cecilie heter jeg, og jeg er født en sommerdag i 1987. Dagen etter at loven om sametinget ble vedtatt, for å være mer presis. Har du historiske kunnskaper over et middels høyt nivå kan du uten problemer finne ut av hvilken dag jeg kom til verden. Hvis ikke kan du jo bare bruke Wikipedia.

Jeg skriver blogg om alt som faller meg inn. Alt fra dypt og personlig, til skråblikk på samfunnet og generelt svada. Jeg har få, på grensen til ingen faste lesere. Men likevel skriver jeg blogg for å få utløp for mine frustrasjoner, eller bare dele opplevelser med de som er interessert i omverdenen. Jeg har blitt glad i bloggen. Og jeg er overbevist om at bloggen er glad i meg. Et gjensidig kjærlighetsforhold, med andre ord.

Nydelig selvportrett
Som person er jeg en drømmende, rotete, fantasifull skapning. Jeg vil bruke mine egne kloke ord fra den gang pappa spurte meg om dagsformen for ca. 25 år siden  - "Er du frisk og rask i dag, Cecilie?" - "Nei" svarte jeg. "Bare Cecilie". Og det er jeg fremdeles.

Jeg har selv bodd i Oslo i noen år, og har vært innom både Bygdøy Allé, Tåsen, Grünerløkka og Bekkelaget. Sommeren 2012 valgte jeg derimot å si farvel til hovedstadens kjas og mas, og flyttet til Ringsaker kommune, nærmere bestemt Brumunddal (det ligger faktisk 20 minutter unna Hamar, og ikke midt i Gudbrandsdals-gokk som visse tror). Innlandet er en fin plass, og jeg bestemte meg like godt for at det var her jeg ville slå meg ned. Så jeg - og Paul (som for øvrig er en sjarmerende kar fra Toten) kjøpte hus midt mellom alle mjøsbyene høsten 2013. Fire mål tomt og trippel garasje. Der skal vi bygge og der skal vi bo!

Egentlig kommer jeg fra et lite tettsted i Sørum kommune ca 20 min. unna hovedstaden, med foreldre og besteforeldre fra beste Oslo øst. Daglige konversasjoner med hedmarkinger og svigerfamilie på Toten har dog gjort meg noe språkforvirret på mine eldre dager. Noen ganger kommer setninger som "je vet itte hva dom trur, men je trur at diare er kjett" ut av munnen helt automatisk. Jeg tror jeg er relativt lettpåvirkelig.

JEPP! Det var mer en nok om meg, tenker sikkert både du og jeg, så da stopper vi. Takk for at du valgte å stikke innom bloggen min!