Nomnomnom

Jeg er skikkelig sløv på bloggskriving om dagen. Man kan vel egentlig si at jeg egentlig går og venter på sommer, sol og et liv på landet. Derfor merker jeg at dette halvåret kommer til å bli litt... eller, jeg kommer til å være litt apatisk innimellom, for å si det på den måten. Sånn som man blir når man bare går og venter på noe, eller ser en søt golden retriever med triste øyne utenfor jobbdøra som venter på eieren sin, og ingen gir den kos, og man bare "jammen, jammen..WAAH!" fordi man står på jobb bak en kasse og ikke kan gå noe sted. Ehem. Sånn. Som mange kanskje allerede vet flytter jeg til landlige strøk denne sommeren, og sier farvel til storbylivet, trikker og mørke bakgater. Og dette er noe jeg gleder meg såpass til, at hjernen min egentlig er mest "LANDET, LANDET!" og ikke så mye "BACHELORPROSJEKT!", selv om jeg i realiteten burde prioritere skolearbeid først (men det er så mange fine huuus på finn.no!).

I går spiste Paul og jeg laks til middag. Derfor bestemte jeg meg for at vi skulle lage hjemmesnekra burgere i dag (laks er godt det altså, men det er noe eget ved ordentlige burgere) Jeg er stappmett fremdeles. Dette med god mat har fått meg til å tenke på en sak. Det finnes mange familier der en litt røslig onkel, bestefar e.l. mer enn gjerne proklamerer sin kjærlighet til et godt måltid. Og det er liksom noe hyggelig ved det.

Noe sånt. Og så klapper de seg gjerne på magen og sier noe om at "denna her er et resultat av mange gode måltider" eller "her er det plass til mye godt!", og alle ler hjertelig. Men er det egentlig mulig for ei jente på 25 å si det samme rundt et middagsbord?

Ja, selvfølgelig er det mulig i teorien (dersom man ikke er stum), men spørsmålet er om det blir godt mottatt. Nå vet ikke jeg om jeg bare har vanket i feil kretser:

Men i følge det jeg har fått med meg, er det regelrett tabu å være skikkelig onkel-glad (av mangel på bedre uttrykk) i god mat når man er en forholdsvis ung jente. I alle fall i visse kretser (som jeg åpenbart har oppholdt meg i under visse perioder i livet). Når sant skal sies har også magesekken min visse begrensninger, men føler jeg situasjonen tilsier at det er lov, kan jeg spise mye av mat jeg liker godt. Men å sitte rundt et bord, klappe seg på magen og si "her er det plass til mer! høhøhø!" er tydeligvis en greie forbeholdt eldre, livsglade menn. Tror jeg, i alle fall. Selv om jeg personlig ville blitt veldig gira hvis jeg hørte en kvinne under 30 si det samme. Da snakker vi gøts! Jeg lurer på om det er dèt som blir min plan for kvinnedagen: Jeg skal være så frigjort at jeg proklamerer min kjærlighet til god mat under ethvert måltid, på en onkel-glad måte. For jeg sier som min bestefar har sagt før meg: God mat, det er godt det!