Da jeg satt på trikken i dag, på vei hjem fra et hyggelig kafébesøk med noen studiekompisar, kjørte jeg (eller, rettere sagt trikken, styrt med stødige hender av en kvinnelig trikkesjåførerinde) forbi en italiensk ristorante. Og da kom jeg til å tenke på at ristorante egentlig bare er er en italiensk restaurant, men at hvermannsen skjønner at det er en italiensk restaurant når det er en ristorante, særlig fordi det ofte er et italiensk flagg i bakgrunnen. Også lurte jeg på hvorfor de ikke heller kaller det "italiensk restaurant", eller om det faktisk er en forskjell på restaurant og ristorante, selv om jeg tror den eneste forskjellen er at ristorantene har (i følge klisjèen) rødrutete duker med levende lys i gamle staker eller vinflasker, og serverer mat fra det italienske kjøkken. Og at det er veldig romantisk. Sånn.. veldig. I overkant. Du kan si hva du vil om at restaurantscenen fra Lady og Landstrykeren er ufattelig romantisk og søt, men selv foretrekker jeg å spise uten at tykke italienske kelnere spiller trekkspill under måltidet.
Men over til språkfilosofien. Jeg kom nemlig til å tenke videre på ordet restaurant, og at dette er et veldig merkelig ord. På muntlig norsk sier vi jo "resturang", jeg gjør i allefall det. Språkrådet har jo innført nye regler som gjør at man kan skrive både "sjampanje" og "pøbb", så da burde det jo være rett og rimelig at de innfører "resturang" som en tillatt måte å beskrive et finere spisested på. Jeg gikk inn på språkrådets nettsider, men fant ingenting om at "restaurant" er et ord de har fornorsket, eller vurderer å fornorske. Og jeg tror egentlig at dette er like greit, da nordmenn etter min oppfatning har et syn på at restaurant bør skrives akkurat slik det gjør. Men i gamle dager skrev man jo "adieu", og dette ble jo etterhver endret til "adjø", så man skal aldri si aldri om at ordet restaurant en gang i fremtiden vil bli revurdert i forhold til skrivemåte.
Til dere som lever i steinalderen, og som av en eller annen mystisk årsak har havnet i en gal professors tidsmaskin og blitt transportert til det kaotiske 21.århundre, kan det være greit med en oppklaring av hva restaurant egentlig er, og hvor ordet kommer fra. Jeg vil her henvise til min gode venninne, frøken Wikipedia. I følge denne damen (ja, som en moderne postfeminist tillater jeg meg å feminisere det jeg selv vil feminisere), er restaurant et ord som "er avledet av det latinske verbet "restauro" som betyr å reparere. En resturatørs jobb var å stille sulten. Restaurant brukes ofte om større og finere spisesteder med et bredt utvalg av varme og kalde matretter og drikkevarer hvor gjestene betjenes av kelnere/servitører". Så da vet vi det.
Men nuh! Slutt på beskrivelser av finere spisesteder. Vosj, ferdig! Jeg er i skriveform i dag, og derfor blir dette et langt, herlig(?) innlegg. Til glede eller eventuelt sorg for bloggens faste lesere og andre som plumper innom på måfå. Jeg vil gjerne fortelle dere litt om en bokserie jeg kjøpte på loppemarked for en fem års tid siden. Da var jeg fremdeles et aktivt korpsmedlem (tro det den som kan, jeg har spilt althorn i 6 år og trombone i 4. good times, jeg lengter ikke tilbake), og på loppemarked på bygdas grendehus i regi av skolekorpset (som på den tiden var det eneste ikke-sportslige tilbudet til skolebarna med unntak av et gladkristent barnekor). Der var det salg av gamle barnebøker. I grell, blå korpsuniform rotet jeg godt i bunkene på leting etter de eldste bøkene jeg kunne finne.
Plutselig kom jeg over en bokserie som så riktig gammel og slitt ut. Og tror du ikke den eldste av bøkene i denne bokserien var fra 1916? Åjoda. Med gammeldags spraag og det hele. Jeg skrev om disse fantastiske bøkene i forbindelse med norsk særemne på slutten av videregående, og jeg er fortsatt utrolig glad i bokserien som handler om 13 år gamle Vimsen i den fiktive byen Langvik, som fremdeles er smaapige på begynnelsen av 1900-tallet (fra den tiden barn var barn, og ikke seksuelt aktive liksomvoksne med platinablonde extensions og moteblogger). Etter mye leting på nett fant jeg ut at disse bøkene ble republisert på 40-tallet, men det er plent umulig å finne et bilde av bøkene her på nett. Det jeg vet er at de er skrevet av Nora Thorstensen, som etter beskrivelsene bak på bøkene å dømme er en populær barnebokforfatter (eller "forfatterinde af bøger for store smaapiger") fra begynnelsen av forrige århundre. Illustrasjonene på bøkene er utført av Gerda Graff, en tegner og illustratør (kanskje i slekt med avistegneren Finn Graff? ikke veit jeg) som også illustrerte de populære barnebøkene til Dikken Zwilgmeyer.
Men - det jeg skulle frem til (hvis du har klart å komme deg ned hit i innlegget uten å dø av kjedsomhet, er du en bra mand/kvinde. Jeg klarer på en måte ikke å stoppe siden dette handler om en bokserie jeg er veldig opptatt av) - Denne bokserien hadde blitt en perfekt barnefilm! Eller en utrolig koselig tv-serie, kanskje som advendtskalender, på lik linje med eksempelvis Astrid Lindgrens "Madikken". Hadde jeg vært en profesjonell manusforfatter eller produsent, er jeg ikke i tvil om hva som skulle ha blitt mitt neste prosjekt. Uansett, for å gi dere en følelse av hva dette handler om, vil jeg poste et bittelite utdrag fra en av mine all-time-favoritter. Det er totalt fire bøker i serien, men dette utdraget er hentet fra den aller første boka, "Vimsen", som står mitt hjerte nærmest. Disse bøkene gir også et unikt innblikk i datidens samfunn, og jeg er veldig tilhenger av historie. Særlig fra denne tidsperioden, av en eller annen merkelig grunn. I all hovedsak handler det om livet til denne foreldreløse jentungen som bor sammen med tanta Trine, storebroren Vilhelm som er teologistudent, storesøsteren Rose og lillebroren Dagfin, bare kalt "Knerten". Etter foreldrenes død har de gått fra en nokså rik tilværelse til enklere går, og Vimsen, som egentlig heter Snefrid, skildrer sine dagligdagse opplevelser i boka:
"Nu bor vi i Jeppegaarden paa Frilandsmoen, ti minutter fra Jernbanetorvet paa Nedrebysiden - i tre værelser, entré og kjøkken. Her skal vi bo til Vilhelm blir prest, for her bor vi for 10 kroner maaneden mot at Vilhelm hjælper Jeppe med regnskapene over gaarden. Desuten læser han med Kristoffer Myra, som er Jeppes sønnesøn fra landet. Jeppe er eieren av gaarden - og han er saa gjerrig at vi selv har maattet koste klokkestreng til entrédøren. Men maling paa gulvene synes Vilhelm at Jeppe skal koste - for den manglet da vi kom. Men endnu har vi ikke faat nogen. Derfor maa de gulvene skrubbes mindst andenhver dag. Vi deler dem mellem os, tante Trine og jeg. Rose skurer aldrig, hun bare syr og spiller og gjør saa'nt som en faar pene hænder av. For hun er elev av en dyr lærer som tar 6 kroner timen. Og saa har hun elever selv som betaler 5 kroner maaneden. Vi har den fineste leiligheten i gaarden - og vi har visitkort paa døren, det har ingen av de andre [...]."
Det er så fantastisk hyggelig at jeg blir rent rørt! Men nå er dette innlegget for langt allerede. Og hvis du leser dette, kan jeg ikke si annet enn: "imponerende. at du gadd!". Men jeg måtte bare dele noen tanker og opplevelser om restauranter og gamle barnebøker, og da blir det gjerne langt og lenger enn langt. Men nå må jeg gå ut på kjøkkenet og lage meg eftasvæl. Talast!
* takk til P.S, som fremdeles ikke er Postskriptum, for bidrag til hva-rimer-på-hopp-saken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar