Rare greier.

Det er et eller annet merkelig, her.

Jeg har alltid sett på Aksel Hennie som en reflektert, oppegående, meget dyktig skuespiller som verner om sitt privatliv. Og jeg har sett på Tone Damli Aaberge som en litt mer "hei, her er jeg-heisa-hoppsa!"-type som er litt mer middelmådig innen sitt felt. Jeg har ingenting imot at hun er litt høyere enn han, eller at det er 14 års aldersforskjell. Jeg skjønner virkelig at to nyforelskede mennesker kan være litt fnisete og oppslukt i hverandre. Tone er for all del ei vakker jente, Aksel ser da jammen bedre ut enn en "sånn fisk som har blitt trukket opp fra dypet, med litt bulende øyne", men ellers kan jeg være enig med Anne Kat. Hærland om at de er litt som Barbie og feilvare-Ken. kniiiis. Og jeg er også enig i at de kunne ha offentliggjort forholdet tidligere, så det kanskje ikke hadde blitt et såå enormt fokus etter at de slapp bomba. Men at hun er 21 år og det er "en barneforelskelse"? Jaja. (Er det barneforelskelse når man er 22 også? For i så fall er det jo ikke akkurat vits i å begynne å leite etter den store kjærleiken for min del heller xD pfhæh!)

Men, altså. Jeg bare.. skjønner det ikke helt. Det er et eller annet rart her. Jeg tenker jo litt i de baner om at Tone kanskje vil ha et bein innenfor filmindustrien e.l., men jeg kan selvfølgelig ta feil. Jeg synes det er overraskende at de to har blitt et par, rett og slett.

jada, de er så søte atte! legg forøvrig merke til den fiffige fotografen i bakgrunnen :D

Og enda mer.

Fra å skrive et blogginnlegg sånn ca. hver fjerde måned, til å gå bananas med over 2 innlegg om dagen. Jeg veit virkelig ikke hva som går av meg. Stakkars abbonentene.

Jo! Det jeg ville si, var at - for det første, så stortrives jeg på medievitenskap. Det eneste som er kjipt er den Thompsonboka. Bare det å lese èn side er jo et reint helvete. Men jeg har faktisk begynt å lese pensumlitteratur allerede nå, og det er jo sensasjonelt nok.

For det andre, så gleder jeg meg enormt til Fanny og Alexander på Nationaltheateret! Sist jeg var på forestilling ved Hovedscenen så jeg Verdiløse menn. Som Jokkefan må jeg si at det var fantastisk bra (og det var rett og slett herlig å se andre enn fisefine fruer med minkpels og tykke briller i salen. Også på selveste 17.mai! Nasjonalsangen på elgitar og greier). Fanny og Alexander er en av mine all-time-favorittfilmer. Det er verdenspremiere på stykket 7.november, men jeg tenker at familien kommer til å se den som årets juleforestilling i midten av desember. Til dere som ikke har hørt om Fanny og Alexander engang, få ræva i gir! En virkelig Bergman-klassiker som stakk av med 4 Oscar. Men ikke forvent dere en actionkomedie, for dette er et langt, tungt og helt nydelig drama. Fra før er det kjent at Kjersti Holmen skal spille Emilie Ekdahl. Med seg har hun bl.a. Kåre Conradi ("Å hei, Bibbi! Er det deg?" xD), Nils Ole Oftebro, Kim Haugen, Kari Simonsen, Mari Maurstad og Sverre Anker Ousdal. Og mange fler. gledermeg!

For det tredje (alle gode ting er tre), har jeg funnet en fantastisk skoside på internett som heter http://www.duoboots.com/ . Her kan folk med alienbein som meg, finne sko som faktisk passer. Og da snakker vi ikke kjedelige gubbesko. Da snakker vi stilige saker! <3

Og en siste ting.. varm drikke laget av bakekakao smaker.. rart.

Exfacshmack.

Sitter på forelesning. Det er iiiiskaldt på auditoriumet, foreleseren er rett og slett fantastisk ("LA oss snAKKE om kommunikasJOOON!") og jeg er trøtt.

Klarferdigpang! På tide å komme igang!

Jeg har brukt opp masse penger i dag, og har nesten ikke råd til pensumbøker. Men skolesekk må man ha likevel! Jeg fikk tak i en knall Samsonite-sekk til halv pris, som jeg tror jeg elsker! Tre store rom, to sånne flaskegreier på sidene, et eget lite rom til laptop, og et lite rom til verdisaker. Den er helt knall, og høyst nødvendig. Mira likte også sekken. Og jeg liker Mira <3

"kanke jeg plis også få sånn sekk værsåsnill?"

Nå prøver jeg å lese litt pensum i den ène boka jeg har. Det er engelsk. Det er tungt. Og det er ikke akkurat sånn fantastisk gøy. MEN - jeg har kaffe, muffins og solo super! Jeg skal nok komme meg iallefall halvveis gjennom. Det er målet. Dessuten har jeg skrevet ut alt av timeplaner, undervisningsplaner og pensumlister, bare for å få litt mer oversikt. Jeg skal skrive inn litt forelesningsnotater på dataen også. Jo mer system i papirene, jo bedre!

En overraskende innholdsrik dag!

Jeg har hatt en fantastisk dag. Er det ikke fantastisk? Derfor blir dette et langt innlegg, til tross for at jeg skulle vært i seng for lenge siden.

Først var jeg på et foredrag (eller hva du kan kalle det), hvor studentene på MEVIT1510 møtte noen av landets fremste journalister og medievitere. Og en meget dyktig fotograf, også (la oss for all del ikke glemme fotografen, selv om jeg ikke husker navnet akkurat nå, og ikke kan finne det fordi UiOs websider er nede og "Oops! This link appears to be broken.". Bildene hans var helt ELSK<3) Alle var veldig profesjonelle, dyktige og interessante å høre på.

Det begynte kl. 9 og varte til kl.15, jeg ble stiv i knærne, støl i rompa og litt stressa av en lunsjpause på 20 min (som bestod av 10 minutter i kø for å kjøpe en baguett). Men ikke minst ble jeg forferdelig inspirert!

På ungdomsskolen hadde jeg en periode hvor jeg ønsket å bli journalist. Og andre perioder hvor jeg ønsket å bli portrettfotograf, mote - og interiørdesigner, arkitekt, veterinær, psykolog, smaksprøverske på sjokoladefabrikk eller dataspillutvikler. Journalist-som-drømmeyrke-perioden falt relativt raskt i dass, og jeg tenkte at nei.. journalist, dèt er altfor hardt arbeid. Jeg liker ikke å prate i telefon. Journalister er så frekke, og jeg er altfor snill. Så journalist, nei DÈT skal jeg iallefall ikke bli.

Jeg skal ikke komme her og si at jeg har fått en oppvåkning, og at jeg absolutt skal bli endel av pressenorge, for jeg vet at jeg faktisk kan endre mening relativt raskt. I løpet av de siste tre årene har jeg vært like fast bestemt på å bli sivilingeniør, bioingeniør, lege og grafisk designer. Brent barn skyr ilden, og jeg vil ikke si "dette skal jeg gjøre" lenger. Men det var spesielt to journalister på dette foredraget som fikk meg til å tenke "WOW. Dette karer, dette er spennende!" De to journalistene het Sidsel Wold og Gerhard Helskog.

Sidsel Wold har arbeidet som utenrikskorrespondent i Midtøsten for NRK siden 2007. Hun bor i Jerusalem, snakker både hebraisk og arabisk (til motsetning fra meg, som snakker greit engelsk og kan et par spanske turistfraser), og "regnes som en ekspert på det israelske samfunnet og palestinerne" (sitat fra Wikipedia. hoho! virkelig gravende journalistikk altså). Unnskyld uttrykket, men fy faen, den dama har jeg sansen for! Jeg fikk lyst til å gå bort, gi a' en klapp på skulderen, og si, som min flotte eks-romkamerat fra finnmark kunne finne på å si til folk hun likte, "Hælvete. Æ digge dæ!" På lik linje fikk jeg lyst til å gå bort til mister Helskog, og si "Dæven. Du e nu en go' mainn". Gerhard Helskog jobber for tiden med utenrikssaker for TV2, og har også jobbet for NRK og Dagbladet. Han fanget meg fra første øyeblikk med en litt teit, men egentlig veldig artig vits om forveksling av ordet "masturbere" og "studere", og kom med mange nyttige råd om det å være journalist og drive kritisk, undersøkende journalistikk.

Jeg liker kanskje ikke å snakke i telefon, men det er kanskje bare fordi jeg til nå har vært nødt til å ringe Hafslund, kjipe huseiere og folk jeg egentlig ikke har hatt lyst til å ringe. Og når alt kommer til alt, er det faktisk ikke så skummelt å ringe når du først har løftet opp røret, slått nummeret og det svarer i andre enden. Da er det faktisk bare å sæla på! Jeg er en nysgjerrig sjel, jeg liker å skrive (selv om Helskog sa han var skeptisk til folk som "synes det var gøy å skrive", for det er tydeligvis ikke det. Menmen. Akkurat på det punktet driter vi litt i Helskog, gjør vi ikke? Jeg er ikke sur på han fordi han gikk på en blemme i Rikets tilstand. Du er flink, Gerhard! Vi synes bra ting om deg, gjør vi!), og ikke minst ble jeg faktisk litt frista til å drive kritisk, uavhengig, oppsøkende, undersøkende journalistikk. Jeg sitter faktisk her og vurderer å søke på en stilling som journalist i Universitas. Men jeg er fortsatt i tenkeboksen, selvsagt. Jeg må få tilbake troen på meg selv først. Det ideelle hadde jo å tatt over jobben til Dagen eller Derpå i Dagbladets FREDAG, men jeg tror faktisk de vil beholde jobben sin sjæl.

JA! Da har jeg allerede skrevet altfor mye, men jeg må jo skrive mer, for det har hendt mer denne dagen, nemlig. (Men hvis du ikke er interessert i mitt mer personlige privatliv kan du stoppe her. Anbefales) Etter foredraget styrta alle ut av lokalet som åtteåringer etter en mattetime, og jeg ble med Ida og Maria Abelone (se, jeg brukte både fornavn og mellomnavn, cred til meg!) på kafè og drakk en dobbel mocca for første gang på ca. tohundre år. Det var veldig, veldig digg. Etterpå dro jeg og Maria Abelone (jeg sa det igjen, dobbelcred), opp til Blindern og møtte noen flere folk. Så bestemte vi oss for å drikke øl. Èn øl, tenkte jeg. Det blir bra. Vi tusla ned til vårt elskede øltelt, og jeg bestilte et sånt plastglass med pils, veitdu. Nom. Men alle vet at èn øl ikke betyr èn øl. Så før jeg visste ordet av det, dro vi ned til Chateau Neuf og satte oss i glassbaren. En øl til. Så bestilte vi en bøtte med Carlsberg og delte den på fire, sånn at vi fikk 1 1/4 øl til hver. Alle var enige om at det ikke var lurt å drikke så mye i dag, og alle skulle hjem tidlig. Men etter en stund bestilte vi enda en bøtte til. Plutselig var alle veldig glade og lo av ingenting. Noen av oss ville ha litt underholdning og gikk opp til Lillesalen, der Teater Liksom spilte Micetro. Men like før vi skulle inn fant vi ut at det kostet penger, og at salen faktisk var full. Så da gikk vi ned på Betong. Der var det konsert, og det kostet penger der også. Men vi betalte og gikk inn. Jeg fikk et kult stempel på underarmen. My Little Pony stod på scenen, og alle synes det var kjedelig. Jeg synes det faktisk var litt OK, men det var fordi My Little Pony har gitt Power in the Shower positiv kommentar på MySpace, og fordi hun ene jenta spilte cello (eller bratsj? jeg er virkelig ikke that into strykeinstrumenter). Så ble klokka plutselig halv elleve, og jeg hadde sagt til mamma at jeg ikke skulle bli så sein, så jeg tusla mot togstasjonen og tok ti-på toget hjem. Og imorgen har jeg fri, og tenkte at jeg bare skulle ta det helt med ro. Men plutselig ble jeg innvitert på ølling på Grünerløkka av mine elskede FHS-buddies. Og på fredag er det gøy og hoppsasa etter innledningsmøtet. Og på lørdag den store festen. *puh!*. Jøjemeg. Det er jammen ikke lett å være så populær;)

Favorittflashmobs!

Jeg har alltid vært utrolig fascinert av flashmobs, og drømmer om å få være med på noe sånt selv en dag! Flashmob kan beskrives som en hendelse som oppstår uventet på en offentlig plass. Det involverer gjerne en større gruppe med mennesker, og det kan være at gruppa plutselig bryter ut i en koordinert dans, at de "fryser" eller gjør andre spontane ting, for så å bryte opp igjen og gå videre som om ingenting har hendt. VG skriver i dag om svenskene i dansegruppa Bounce, som satte igang en fantastisk flashmob på Sergels torg i Stockholm, og senere i Gröna Lund. De fikk med seg 300 folk, ble filmet og lagt ut på YouTube, og ble verdenskjente:



Men det er ikke bare Bounce og svenskene som har gjort seg bemerket på flashmobfronten de siste årene. En av mine favoritt danse-flashmobs, foregikk på Liverpool Street Station den 15.januar i år. Flashmoben viste seg å være reklame for det engelske mobilselskapet T-mobile:



VG skriver jo at "En flashmob er en type dans som oppstår uventet på en offentlig plass". Men det behøver ikke å være dans det er snakk om. I Norge har vi også hatt et par flashmobs som jeg først har oppdaget i ettertid. En av de beste synes jeg er denne fra Oslo S, når en gruppe folk plutselig "fryser", og de forbipasserende ikke skjønner noe som helst:



T-banen er et yndet sted for flashmobgrupper. Jeg synes jeg ser en vogn på sognsvannsbanen stappfull av nordmenn uten bukser i januar;) Men de gjorde det i New York, disse gale amerikanerne:



Mange snakker jo om at livet skulle vært som i en musikal, inkludert meg selv. En gjeng på 16 tok dette et skritt lenger på et kjøpesenter i Los Angeles. Jeg må rett og slett bare smile når jeg ser denne videoen:) Det er litt vanskelig å si hvor skillet går mellom vanlig improvisasjon og flashmob (jeg trooor kanskje dette er mer "vanlig" impro), men jeg tar med videoen likevel.



Ha en flott dag, alle sammen:)

Om skolegang og feighet.

Høstsemesteret har såvidt begynt, og jeg gleder meg skikkelig til å ta fatt på studiene igjen! For min del virker medievitenskap som et utrolig spennende studium (jeg har tidligere uttrykt min begeistring for allerede gjennomførte MEVIT1310), og jeg har begynt å tenke på utenlandsopphold i fjerde eller femte semester. Nå har jakten starta på både bolig og en (forhåpentligvis relevant) deltidsjobb, og jeg har fått være med på et par kanonbra fadderukedager. For min del har jeg hengt med 851-1 gruppa, når jeg egentlig er medlem av 851-2, men det gjør ikke så mye, for når man først finner kule folk på pizza og ølkalas på Rosebud (som er IMK-studentenes egen bar/pub-sak), hvorfor ikke bare slenge seg på og ha det gøy sammen med dem? På mandag er det pub-til-pub, og det tror jeg blir kjempestas! Jeg minnes at det var rimelig trangt om plassen på studentpubene i fjor, men likevel utrolig morsomt.

Så... hvorfor sitter frøken Cecilie oppe så sent (evt. tidlig, alt ettersom) og skriver blogginnlegg? Ja, det kan du jammen lure på. Saken er vel den at jeg delvis ikke vil legge meg, og delvis rydder rommet. Og jeg vil egentlig ikke rydde rommet selv om jeg må, og da går det treigt. Og jeg bruker heller dagtiden på å gjøre morsomme ting, som å se på grinefilm og spise pizza. Men klærne er iallefall på sin rette plass, og ikke strødd rundt en trillekoffert på gulvet. Så da kan jeg krysse av det første punktet på must-do's-før-foreldre-kommer-hjem-lista. Hvis jeg bare rydder i natt, kan jeg støvsuge i morgen formiddag. Smart plan, Cecilie. Smart plan;)

Jeg tror jeg har blitt mer pysete med årene. Da jeg var liten var jeg fantastisk kul. Jeg hadde ikke et snev av høydeskrekk, jeg ble ikke stiv som en pinne hvis en veps krabba rundt på armen min, og ikke minst hadde jeg en totalt avslappa gi-faen-holdning og ikke et eneste lite fnugg av konkurranseinnstinkt (bare spør Margunn fra barnehagen. Jeg var sistemann i skirennet, satte meg ned midt på jordet, prata skit, og gadd ikke gå i mål før jeg hørte det ventet boller og brus over målstreken. That's the spirit!). Nå derimot, blir jeg klam og shaky hvis jeg kommer opp i en viss høyde (Trollstigen var egentlig flott, men i de svingene oppover der, og særlig da vi møtte motgående tyske campingbiler, skulle jeg helst hatt med meg et glass med beroligende saker). Jeg friker helt ut av veps. Eller flyvende insekter bortsett fra småfluer, sånn generelt. Jeg elsker å reise, men jeg har i løpet av tenåra utviklet et snev av flyskrekk. Det er ikke naturlig for meg å sitte oppi en boks i mange tusen meters høyde, og selv om det kanskje ikke synes, blir jeg engstelig av helt vanlig turbulens. Flyvertinnene er heltene mine da, særlig når de begynner å snakke om taxfreeutvalget og at man kan kjøpe lodd og vinne en Martini Asti. Da veit jeg at alt er normalt. Da jeg var liten, elsket jeg å fly uansett. Og det er fremdeles herlig å kikke ut av vinduet når flyturen går som normalt og se på skyene under deg. Det kunne jo hende en bompibjørn eller noe plutselig dukket opp (eller som i Johnny Bravo: "mamma, mamma! Det er en klovn på vingen!" ^^). Et ufrivillig konkurranseinnstinkt har jeg fått etterhvert som jeg har gått på skolen. På grunnskolen gikk jo alt ut på å forme lag, løpe kjappest på 60-meter, vinne fotballturneringer ogslikt. Jeg hater det.

Men jeg har fremdeles litt awesome-ness igjen. Og ryddinga går fremdeles treigt. Helvete. Jeg må rydde. Vi hörs.

Høsten er nær. Uhu uhu.

Da var det siste dagen i sommerferien.
Og jeg har faktisk ingenting imot det.

Når man bor hjemme hos sin helt gjennomsnittlige kjernefamilie i en alder av 22, lengter man etter å komme litt ut i blandt. Særlig i de periodene man aldri er ute. Egentlig har jeg ingenting å utsette på boligfeltet hvor vår helt gjennomsnittlige rødmalte tomannsbolig holder til, men da jeg bodde på hybel i hovedstaden, var det lettere å komme seg ut blandt folk. Bare det å låse seg ut av leiligheten med Ella Fitzgerald på øret, sette seg på en benk i parken med fersk avis og kaffe i pappkrus, eller gå på kafè og se på folk var luksus. Jeg fikk en frihetsfølelse jeg aldri hadde kjent før, og plutselig kunne jeg gå hvor jeg ville, når jeg ville, uten å si ifra til noen først, eller ha dårlig samvittighet for at en mamma eller en pappa satt oppe i mørket og ventet bekymret på meg.

Jeg har søkt studentbolig fra oktobermåned, og jeg krysser både fingre og tær for at det skal ordne seg. Månedskort blir billigere også. Nå som jeg bor i Akershus, må jeg ut med 800 blanke kroner for å kunne ferdes fritt i kollektivtrafikken. Hvis jeg hadde bodd i Oslo, hadde jeg spart 470 kroner på transport hver måned, siden studentmånedskort koster 330 kroner i hovedstaden. Argh. Surt.

Men ja. Poenget her, det er at jeg gleder meg til studiestart fordi jeg da kan jeg komme meg litt vekk hjemmefra med en god grunn, få noe inn i hjernebarken (det har vært særs laber aktivitet der oppe i sommermånedene, med unntak av da jeg var på hytta og fikk sudokuhefte), og kanskje bli kjent med flere ålreite mennesker.

I morgen begynner fadderordninga, og jeg er spent på om medstudentene mine er sånn jeg tror de er. Jeg vil nødig være generaliserende, men akkurat nå har jeg en viss formening om den gjennomsnittlige mevit-student. Derfor valgte jeg å være med på fadderopplegget selv om jeg kjenner Blindern greit nok, fordi jeg skal sette fordommene mine til veggs og prøve å finne mevit-studenter som ikke "øøøøøh....søkte medievitenskap helt tilfeldig lissåm, fordi de vil bli noe innen media kanskje". Nei, fysj. Jeg må ikke være sånn. Jeg må møte opp med et åpent sinn! Det må vel være et par stykker blandt 70 som har noe mellom øra;) Jeg kommer kanskje til å være blandt den eldre garde i gjengen (følelsen i halebeint sier at det kommer til å være en god del rett-fra-vgs-mennesker der, men jeg kan absolutt ta feil) Uansett tror jeg forelesningene blir bra. Mevit1310 var iallefall ikke så verst.

Oppdættiz i linkelista nederst til høyre. En liste for generelt bra linker, en annen liste for generelt bra blogger. Foreløpig relativt tynt i rekkene, men rop ut hvis du har tips om noen bra sider hele verden burde sjekke ut. Kæi? kæi. Også talast me.

Sportyspicecilie

Da har vi jo faktisk bikka over til 8.august, men i mitt hode er det fortsatt 7., fordi jeg ikke har lagt meg enda selv om jeg blei trøtt for to timer siden.

Jeg sitter her og filosoferer over livet da, veitdu. (Det vil si -> dette blir et langt innlegg.) Ikke bare skal jeg gå på medievitenskap og lære om mediering og tekstanalyse, men jeg har også lyst til å holde på med no gøy ved siden av studiene (Jobbing er ikke gøy. Hvis jeg da ikke får jobb som sjokoladeprøvesmaker eller madrasstester, men det er vel heller lite sannsynlig). Jeg må ha jobb, men jeg vil holde på med enda noe ekstra som jeg faktisk gjør frivillig!

OSI er studentidretten i Oslo, og de har masse festlig jeg kan begi meg utpå. Egentlig hadde jeg tenkt å begynne på dans, men jeg har ikke lyst til å danse pardans, for da kan jeg risikere å tråkke noen på tærne. Så da står jeg mellom... svømming, sære kampsporter som Aikido eller Kung Fu, fekting, frisbee (!), eller mer jordnære aktiviteter som friluftsliv, klatring, innebandy eller egentrening på treningssenteret. For trening, det er smart å holde på med. Og holder man på med idrett, blir alle glade. Samfunnet, familien og kroppen liker at man bruker musklene. Dagsrevyen har en egen sportsrevy, VG har et rosa sportsbilag (jeg alltid river ut), Dagbladet har sport midt i avisa over altfor mange sider, og tilogmed lokalavisa ofrer etter min mening altfor mye spalteplass til å skrive om sport (eller mer presist fotball, og da gjerne om LSK. Jeg heier ikke på LSK. Jeg heier bare på Blackburn, fordi det er BLACK og BURN => kølsvart emolag). Kort sagt, sport er tydeligvis en bra greie. La oss nå ta for oss fordeler og ulemper ved de forskjellige aktivitetene jeg vurderer.

Svømming er som sagt en av de idrettene jeg sitter og synser om. Men jeg er vel mer en badejente som liker å plaske, dykke etter ringer, kjøre vannsklie og danse med de isoporfigurene man kan flyte på når man en sjelden gang besøker Tøyenbadet (vi skulle vært mer på Tøyenbadet, Sunniva.). Dessuten må man ha badehette, og jeg er for hår i fri flyt (så lenge det sitter hodet, riktignok). Jeg vet jeg ikke burde fokusere på utseende når man bader, men når man føler seg ufresh i umatchende badetøy, kan man vel se litt fresh ut sånn fra halsen og opp, right? Og svømmefolk har ofte masse muskler. Jeg har ikke så mange muskler. Så jeg tror svømming, for min del, er en idrett jeg bør begynne med etter å ha trent litt på forhånd. Jeg kan jo ikke engang stupe fra bassengkanten. La oss utelukke organisert svømmeidrett til høsten, shallwe?

Sære kampsporter som Aikido eller Kung Fu, ja. Eller mindre sære, men like fullt fullverdige kamsporter som karate, taekwondo og jujutsu. Det hadde vært tøft. Jeg har sett på Mulan, og min indre kaptein Le Shang, (som forøvrig ville vært verdens heiteste asiater hvis han var en ekte person, whoh! ) vil gjerne Make a man out of me. Hvor tøft hadde det ikke vært å rope kjempehøyt og dælje løs på en eller annen muskelbunt med smidige bevegelser og halsbrekkende hopp og sprett? Kjempetøft, I'll say. Men jeg har desverre små fordommer mot kampsportfolket. Jeg vil jo gjerne være en snill, ufordomsfull person som respekterer folk uansett trosretning, kjønn, alder eller grad av kampsportentusiasme, og aldri vil skjære alle over en kam. Men jeg har møtt mange merkelige kampsportfolk... Nei, ikke mange. Men de få jeg har møtt (og da snakker vi om de virkelig engasjerte med belter svarte som brente brownies), har noe skummelt over seg. De er ofte veldig seriøse, overdisiplinerte med nedoverpekende munnviker. Når broren min gikk på taekwondo som tiåring, måtte han bukke for masteren ca 20 ganger i løpet av en trening, og det skulle ikke forundre meg om han måtte bukke hvis han traff en eller annen trener på butikken også. Ikke misforstå, disiplin er jo i og for seg en bra greie, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil bli disiplinert så mye. Jeg har det mye gøyere som en vimsete udisiplinert vinglepetter, og jeg tror jeg har en litt for absurd humor til å fortelle vitser som slår an på en kampsportfest. Jeg kan si "HAHAHA, KU!" etter tre øl for mye og synes at det er kjempeartig selv. Kampsportfolk ler tydeligvis ikke av seg sjøl, og de ler iallefall ikke av en som ler av seg sjøl. Tydeligvis. Men som sagt, det finnes helt sikkert unntak. Men jeg velger likevel bort kampsport-Cecilie til høsten.

Så kommer vi til fekting. Fekting er jo også en type kampsport, men jeg føler at fekting er en mer gladgreie, og ifølge OSI Fekteklubbs hjemmesider skal festene være bra (nei, mamma. Jeg er ikke alkoholiker, jeg går egentlig ikke ofte på fest, fest burde ikke bety alt her i verden, og det er ikke noe særlig gøy å være kanonpottedritings, men en fest sier jo mye om at "her er det folk som liker å ha det artig og sosialt, tjoho!"), og klubben er "åpen for musketerer, pirater og edle riddere av alle slag", står det på hjemmesiden. Pirat? Edel ridder? Vel, dèt er titler jeg liker klangen av! Foreløpig er det også fekting jeg vurderer sterkest om jeg skulle finne på å begynne på en organisert idrett innenfør OSIs dører. Det eneste som er bekymringen nå er om jeg vil se tøff ut i hvit fektedrakt. Egentlig tror jeg at jeg vil se skikkelig, skikkelig teit ut. Men drit i dèt da, mann! Fekting er jo kanontøft, og tenk for noen moves man kunne ha imponert med på sjørøverfest! Som sagt, jeg vurderer det. La oss tenke over saken en ukes tid.

Egentlig er jeg virkelig nødt, og har virkelig lyst, til å sove nå. Men jeg må gå gjennom resten, nå som jeg er så godt i gang. Frisbee, der har jeg såvidt vært inne og sett på hjemmesiden, men den nevnte jeg egentlig bare for gøy. Jeg tror jeg liker frisbee best i en park på sommerstid under lekende omstendigheter . Og da har vi bare de jordnære aktivitetene igjen. De er kjedelige å nevne, og jeg har egentlig ingen meninger om de forskjellige.. eller, jo det har jeg. Men nå er jeg faktisk lei av blogging, og vil bare sove. Men jeg kan si, at egentrening på treningssenteret, det er sikkert vel og bra. Men jeg har jo viljestyrke på lik linje med en hypnotisert sau, og jeg tror ikke jeg vil klare å somle meg bort til Domus Athletica hver onsdag og fredag eller når jeg bestemmer meg for å trene fast, hvis jeg da ikke bor i femminutters gåavstand derfra. Og det er jo det ikke sikkert at jeg kommer til å gjøre. Så nei - jeg tror jeg må organisere meg, som arbeiderne sier så fint. Men først, før jeg gjør noe som helst, så må jeg sove. For hvis det er èn ting som er viktigere for kroppen min en idrett, så er det at jeg får nok søvn! Nemlig. Og god natt.

På ferietampen

Det er fremdeles ferie, jeg er fremdeles blakk, og det smaker fremdeles godt med sjokolade.
Fadderuka starter til tirsdag! - Ja du leste riktig, jeg skal starte på ny frisk blandt Blinderns 70-tallsarkitektur og begi meg utpå en barchelor i medievitenskap. Hadde jeg hatt noen jobb å sysle med, kunne det nesten ha sett ut til at det ble et reint arbeidsår fra Cecilies side. Men siden jeg ikke har noen jobb å sysle med, og ikke vil dælje rundt i Sørumland hele høsten, valgte jeg å takke ja da jeg fikk tilbud om å utdannes til medieviter. Du vet... en sånn.. synser. Eller. Ja. Sidetdu! Ut i fra undervisningsplanen skal vi i det minste lage kortfilm i løpet av høsten, og det burde jo bli aldeles storartet:)

Siste nytt: Power in the Shower er tilbake! Cecilie og Andreas er to crazeh søsken som lager kvalitetsmusikk for et overkoselig nachspiel. Jeg skriver tekst, min bror lager melodi, og tror du ikke vi har blitt venner med selveste The Beatles på MySpace. Sjekk ut http://www.myspace.com/powerintheshower, og bli surprised! Kanskje dere får høre meg synge også i nær fremtid. Kanskje ikke. Ja. Nei. Ellerstakk.

Si meg, er det bare jeg som har lyst på prefabrikerte minibakkels med sjokoladetrekk? (jeg prøvde å google ordet "prefabrikert" for å finne ut av om det var det riktige ordet å bruke i denne sammenhengen, men da kom jeg bare til hjemmesider som omhandlet prefabrikert betong. Men vet du hva? Dritoppidet. Det gjøkkeno!). Det er nomnomnom. Heldigvis skal kokken i familien (som ikke er meg. HAH!) mekke skoleboller etterpå, og det er nesten like bra. Særlig siden vi er aleine hjemme og oppfører oss som tiåringer og fikser et tonn med vaniljekrem til:D MOA-HA-HA!

Men nå gidder jeg ikke skrive mer, for jeg skal sørfe tah intahwebz. Og etterpå.. skal jeg spise sjokolade. For som sagt, selv om jeg fremdeles er blakk, smaker sjokolade fremdeles godt.

Se på utsikten!

Jeg begynner å kjede meg noe voldsomt i regnværet :-S Da er det fint at jeg kan se på båtæne innimellom! Stenaline er i rute, og jeg spår meg selv med kortstokken, og kan fortelle at jeg kommer til å bo i et skur i vestfold med en finansmilliardær om noen år B-)

Hytteliv. Og vi jubler.

Hilsen fra hytta i indre oslofjord! Jeg trodde jeg skulle hjem i dag, menneh..nei. Tirsdag var det visst. Jeg får tia til å gå med kaffe, korthus og spionering på forbipasserende danskebåter.