Høstsemesteret har såvidt begynt, og jeg gleder meg skikkelig til å ta fatt på studiene igjen! For min del virker medievitenskap som et utrolig spennende studium (jeg har tidligere uttrykt min begeistring for allerede gjennomførte MEVIT1310), og jeg har begynt å tenke på utenlandsopphold i fjerde eller femte semester. Nå har jakten starta på både bolig og en (forhåpentligvis relevant) deltidsjobb, og jeg har fått være med på et par kanonbra fadderukedager. For min del har jeg hengt med 851-1 gruppa, når jeg egentlig er medlem av 851-2, men det gjør ikke så mye, for når man først finner kule folk på pizza og ølkalas på Rosebud (som er IMK-studentenes egen bar/pub-sak), hvorfor ikke bare slenge seg på og ha det gøy sammen med dem? På mandag er det pub-til-pub, og det tror jeg blir kjempestas! Jeg minnes at det var rimelig trangt om plassen på studentpubene i fjor, men likevel utrolig morsomt.
Så... hvorfor sitter frøken Cecilie oppe så sent (evt. tidlig, alt ettersom) og skriver blogginnlegg? Ja, det kan du jammen lure på. Saken er vel den at jeg delvis ikke vil legge meg, og delvis rydder rommet. Og jeg vil egentlig ikke rydde rommet selv om jeg må, og da går det treigt. Og jeg bruker heller dagtiden på å gjøre morsomme ting, som å se på grinefilm og spise pizza. Men klærne er iallefall på sin rette plass, og ikke strødd rundt en trillekoffert på gulvet. Så da kan jeg krysse av det første punktet på must-do's-før-foreldre-kommer-hjem-lista. Hvis jeg bare rydder i natt, kan jeg støvsuge i morgen formiddag. Smart plan, Cecilie. Smart plan;)
Jeg tror jeg har blitt mer pysete med årene. Da jeg var liten var jeg fantastisk kul. Jeg hadde ikke et snev av høydeskrekk, jeg ble ikke stiv som en pinne hvis en veps krabba rundt på armen min, og ikke minst hadde jeg en totalt avslappa gi-faen-holdning og ikke et eneste lite fnugg av konkurranseinnstinkt (bare spør Margunn fra barnehagen. Jeg var sistemann i skirennet, satte meg ned midt på jordet, prata skit, og gadd ikke gå i mål før jeg hørte det ventet boller og brus over målstreken. That's the spirit!). Nå derimot, blir jeg klam og shaky hvis jeg kommer opp i en viss høyde (Trollstigen var egentlig flott, men i de svingene oppover der, og særlig da vi møtte motgående tyske campingbiler, skulle jeg helst hatt med meg et glass med beroligende saker). Jeg friker helt ut av veps. Eller flyvende insekter bortsett fra småfluer, sånn generelt. Jeg elsker å reise, men jeg har i løpet av tenåra utviklet et snev av flyskrekk. Det er ikke naturlig for meg å sitte oppi en boks i mange tusen meters høyde, og selv om det kanskje ikke synes, blir jeg engstelig av helt vanlig turbulens. Flyvertinnene er heltene mine da, særlig når de begynner å snakke om taxfreeutvalget og at man kan kjøpe lodd og vinne en Martini Asti. Da veit jeg at alt er normalt. Da jeg var liten, elsket jeg å fly uansett. Og det er fremdeles herlig å kikke ut av vinduet når flyturen går som normalt og se på skyene under deg. Det kunne jo hende en bompibjørn eller noe plutselig dukket opp (eller som i Johnny Bravo: "mamma, mamma! Det er en klovn på vingen!" ^^). Et ufrivillig konkurranseinnstinkt har jeg fått etterhvert som jeg har gått på skolen. På grunnskolen gikk jo alt ut på å forme lag, løpe kjappest på 60-meter, vinne fotballturneringer ogslikt. Jeg hater det.
Men jeg har fremdeles litt awesome-ness igjen. Og ryddinga går fremdeles treigt. Helvete. Jeg må rydde. Vi hörs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar