Og egentlig synes jeg det er helt okei. Det er nært sagt en befrielse å gå til lunsj på jobb og vite at man ikke blir sittende som et spørsmålstegn blant menn i 40-åra som skryter av hvor mange mil de løp i helgen, at de skal til fjells og gå på ski, at de har meldt seg på maraton eller Birkebeinern. For nå snakker de om sjakk. Det går i spørsmål som "Skal vi tippe hvem som vinner dagens parti?", "Jeg har hørt at butikkene tømmes for sjakkbrett" "Kan du reglene i sjakk"? Og såvisst kan jeg reglene i sjakk! Eller, jeg har i alle fall en viss oversikt over hvordan de ulike brikkene kan flyttes. Logikken og de matematiske ferdighetene som skal til for å kunne vinne et parti er det derimot verre med.
Det var pappa som lærte meg sjakk, sånn halvveis. Men jeg er jo Cecilie. Som barn kunne jeg ikke være seriøs med et spill som har brikker formet som konge, dronning, bonde og så videre. Jeg spilte gjerne et parti sjakk med meg selv. Det foregikk omtrent sånn:
Jeg tuller ikke. Jeg lekte til og med med bildekortene i kortstokken. Der var det mye drama og sjalusi:
Dette er bare toppen av isfjellet. Jeg skapte også mitt eget univers med settekassefigurer, monopolbrikker, papirdukker og klesklyper. Jeg har kanskje ikke de logiske ferdighetene som behøves for å vinne i sjakk. Men fantasien er fremdeles i orden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar