Og poenget er?

Jeg innrømmer det. Jeg er en nerdete person, som elsker ny teknologi og totalt ubrukelige dingser:

Det er nesten rart at jeg ikke eier en iPad. Jeg eier faktisk ikke en eneste pad/tab/nettbrettdings. Men det er vel mest fordi jeg ikke har samvittighet til å bruke pengene på noe så ufornuftig. Men jeg har lovet meg selv én ting - vinner jeg i lotto, skal det første jeg kjøper være en skikkelig ufornuftig teknologidings. Så går resten til småbruk, ny sofa og kanskje en pose smågodt om det blir noe til overs.

MEN. Det er en ting jeg ikke skjønner, som jeg føler jeg burde ha skjønt:

Twitter. Fra desember 2011 til oktober 2012 har jeg skrevet 8 tweets. 8! Twitter har aldri fenget meg, og jeg føler meg liksom ikke hjemme der. Jeg har prøvd, jeg har gitt det en sjanse. Men jeg har en tendens til å måtte skrive mer enn 140 tegn uansett, jeg får ikke frem budskapet mitt ellers (det er vel her sakens kjerne ligger). All ære til de som klarer å uttrykke seg kort og konsist. Dessuten blir det mye politikk. Twitter er stappfullt av overengasjerte synsere som skal vise at de henger med i tiden. Også drar de i gang en heftig politisk diskusjon om en sak i torsdagens Dalhølet Dagningen, som ingen andre enn maks tre personer har fått med seg og/eller er nevneverdig interessert i:

Og jeg bare:

Nå skal det sies at jeg legger ut statuser på Twitter på vegne av bedriften jeg jobber i, og sånnsett har jeg jo skrevet mer enn 8. Men for egen regning - blir det noen ganger mer enn 8? Jeg er neimen ikke sikker. Jeg er jo selvfølgelig opptatt av ting jeg også, men det er begrenset hvor mange tweets man kan skrive om vafler og bringebærsaft. Jeg vet hva Twitter er, jeg vet hvordan man legger ut noe der og hva hashtag vil si. Jeg føler at det er alt jeg trenger å vite.

Takk for i dag! Det var godt å få det ut. #YOLO.