Hei og hopp, en måned har gått!

Jeg har vært en fryktelig dårlig blogger i det siste. Beklager, bare så det er sagt. Men noen ganger mister man liksom litt piffen og vet ikke helt hva man skal si.

Jeg er godt i gang med studiene igjen. Siste året påbegynt, og når sant skal sies er det jammen deilig å se at man nærmer seg målstreken! Bare knappe 9 måneder igjen nå, så står jeg der med en rykende fersk bachelorgrad i hånda (eller i alle fall "på papiret", hva nå enn det måtte bety).

Bare for å følge opp det som ble foreslått i lunsjen på jobb i går, så vil jeg gjerne blogge om at Diderik styrte spotten under premieren på "Knerten i knipe" (dette hadde dere ikke forventet at jeg skulle gjøre, nei!) . Jeg kunne jo ha skrevet noe sånt som "HAHAHA, han dreit skikkelig på draget!", men jeg stod i kiosken og solgte popcorn over en lav sko (eller over disken, i det minste), så jeg har jo ikke noe dokumentasjon på den påstanden. Derfor kan jeg heller ikke si at han "dreit på draget, føkkings nybegynner", uansett hvor fristende og bloggaktig det måtte være. Jeg tror du gjorde en god jobb jeg, Diderik! Og nå har jeg blogget om deg også! Du burde føle deg beæret, for det er ikke hver dag jeg skriver om (les: henger ut) arbeidskollegaer.

And now for something completely different.  Jeg har tenkt litt på en ting. Egentlig har jeg tenkt på mange ting, men for ordens skyld er det greiest hvis jeg tar en ting om gangen. Jeg lurer på hvordan mennesker hadde sett ut dersom fysisk form ikke var avhengig av trening, men av sangstemme?. Altså at en som hadde en helt vanvittig flott stemme ville være topptrent, mens en som var komplett tonedøv ville være, beklager for å være politisk ukorrekt, bælfeit. Det ville utvilsomt gjort det vanskeligere for castingbyråene når de skulle finne roller som Tracey i Hairspray eller for den saks skyld Brynhild i Nibelungens Ring (du vet, denne klassiske store damen som synger opera i vikinghjelm), men på en annen side finnes det jo hjelpemidler som puter eller sumobryterdrakter dersom man ønsker et litt mer formfullt preg på sine skuespillere. Og en annen fordel er jo at det er mye morsommere å synge enn å trene. Og alle ville gått til sangpedagoger, musikken ville fått en helt annen posisjon i samfunnet, i stedet for tredemøller i kjellerstua ville vi hatt pianoer osv. Medaljens bakside er vel at Idol hadde blitt uaktelt. "Åja, du kan synge", liksom. "Fint for deg, det kan jeg også". Og hvis man ble hes og mistet stemmen en periode ville statusoppdateringen på facebook vært: "Åå, har ikke fått synge på to uker altså! Føler meg så slapp og lite energisk!". Og hva med de stumme? Det hadde jo ikke vært særlig ålreit å måtte gå gjennom gastrisk bypass bare fordi en ikke kan prate.

Tenk på det, du! Sett deg ned og kjenn litt på den. Evt. kan du bare fortsette å tenke det jeg tror du tenker: "Herregud, Cecilie. Du tenker nå på mye rart!". Og ja, det gjør jeg.