Glasur og gamledager

I dag har jeg jammen vært litt av en husmor. Noen vil kanskje si at det å støvsuge en sokkelleilighet på 55 kvadratmeter, samt tørke støv, tømme oppvaskmaskinen og sette på to klesvask er en dagligdags greie, men her i huset er det nesten for sensasjon å regne. I tillegg fant jeg hjemmebakt sjokoladekake i fryseren og lagde en glasur som ble bedre enn det jeg noen gang har fått til på glasurfronten, så jeg må si meg godt fornøyd.

Cecilie lager glasur som bare pokker!

Det er én ting jeg har tenkt litt på etter å ha sett samtlige episoder av 4-stjerners middag på TVNorge. Hvorfor kan ikke jeg bli invitert til et godt, gammaldags middagsselskap? På en måte kan kanskje mitt ønske signalisere at jeg begynner å bli voksen på diverse områder. Det holder liksom ikke med fyllekalas et par ganger i året. I en grå og rutinepreget hverdag hadde det vært superhyggelig å bli invitert på en klassisk middag av noen andre enn mine biologiske foreldre. Hvis noen føler seg truffet, ta kontakt. Hvis noen ønsker å bli invitert på middag av meg og min bedre halvdel, ta kontakt (men ikke forvent så mye av maten).

En annen ting jeg går rundt og tenker på av og til (jeg går rundt og tenker mye, serru). Jeg bor jo i Norges hovedstad, Oslo. Og her er det jammen mye folk. Ikke like mange som i Beijing eller New York, men jeg synes det er mange nok lell. Har dere som sitter på trikken og tenker like mye som meg, noen ganger tenkt på at de aller fleste av disse menneskene har ett eller flere bilder av seg selv fra en sosial sammenkomst? I gamle familiealbum ser man jo ofte bilder av besteforeldre, tanter og onkler i sosiale lag. De sitter sammen med en rekke andre mennesker rundt et bord, skåler, lager kanskje en grimase og ser ut til å hygge seg enormt. Du blar videre i albumet, og finner flaue bilder fra dine foreldres ungdomsår, der de sitter sammen med Bjørg, Arne, Svein (han med barten, vet du) og Trond Karlsen (som ble lege selv om han egentlig ville bli snekker). De drikker øl, smiler mot kameraet, og der - DER - er bildet fra sommerfesten til bygdeungdomslaget. Jøss, se så tynn Tore er på det bildet! Det er mange år siden, det - HAHAHA!

Bildene er gulaktige eller i svart/hvitt, menneskene på bildet har gammeldagse frisyrer og rare briller, onkel Roar tar seg en sigar, mens faren til barndomsvenninna di har på seg en altfor liten shorts mens han stuper kråke på langbordet. Folk var gærne før i tiden, vet du. Men det morsomste er jo - at veldig, veldig mange av de menneskene du ser ute i byen hver dag, har et slikt bilde av seg selv. Et bilde der de er pyntet, sitter i sin fineste stas sammen med gode venner. Et bilde besteforeldre eller foreldre ofte peker på (hvis de da ikke har gjemt dem bort i skapet) og sier - Der, kjære barnebarn, ser du julebordet vi hadde i 1972. Fascinerende.