Psykologisk folkefest

Den 24.juli 2009 skrev jeg et innlegg om "Quirkology", en bok av Richard Wiseman som tok for seg flere nyere forskningseksperimenter. Et av prosjektene gikk ut på at en gjeng med prester skulle skrive hver sin preken om den barmhjertlige samaritan, for så å gå en kort sterkning til kirken for å holde prekenen. På veien hadde forskerne plassert ut en skuespiller som skulle late som om han fikk et illebefinnende mens presten gikk forbi. Det oppsiktsvekkende resultatet viste at over halvparten av prestene gikk rett forbi mannen, mens hele 90% gikk rett forbi dersom de fikk vite at de måtte skynde seg til kirken. Jeg gjengir min flotte illustasjon:

Dette er selvfølgelig oppsiktsvekkende nok, men har også en sammenheng med mye som er funnet i psykologisk forskning. I dag overvar jeg en forelesning som handlet om hjelpsomhet, og har etter at jeg kom hjem sett en del videoer på YouTube som handler om nettopp dette med folkemengder som går rett forbi når noen trenger hjelp. For å sette et navn på fenomenet kan man kalle det "bystander apathy", eller "tilskuereffekten". Det handler rett og slett om at tilstedeværelsen av andre hemmer hjelp i nødstilfeller.

Det er veldig lett å se på slike videoer og tenke "herregud da mann, hjelp den stakkaren!". Men som jeg har sagt tidligere, mennesker er et flokkdyr. Hvis ingen andre gjør noe, vil man ikke gjøre noe selv heller. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men flere psykologiske forskningseksperimenter viser at det er større sjanse for å hjelpe andre dersom man er alene om det, enn dersom man befinner seg på et område eller i et rom med flere mennesker tilstede. Selv har jeg veldig lyst til å si at jeg hadde hjulpet et menneske i en nødsituasjon (f.eks. dersom jeg hadde sett en mann bli påkjørt), men hadde jeg egentlig det? Hadde jeg løpt sporenstreks over gata dersom det lå en mann med et hjerteinnfarkt der, eller hadde jeg tenkt "dette har jeg ikke noe med, det er så mange folk her, så dette er det sikkert noen andre som tar seg av"? For det er faktisk veldig lett å tenke sånn, selv om man helst ikke vil innrømme det. Det er rent psykologisk rett og slett (men ikke bruk dét som en unnskyldning for å ikke gjøre noe!)

Og ellers? Jeg liker ikke VM. Jeg liker ikke "folkefesten". "Folkefest" er forresten et ord jeg ikke liker (for dere som ikke visste om det). Jeg kan gå så langt som å si at jeg hater det ordet. Det er som en fest du er nødt til å dra på selv om du ikke vil, også sitter du i hjørnet og ser på alle andre som liksom har det "så gøy!" mens du selv bare vil hjem. Det er stas med pallplassering, javisst. Men ikke si "Gratulerer med dagen!" til meg når Bjørgen tar gull. Si det til Bjørgen! Det er hun som har gått på ski! Jeg på min side har ikke gått på langrenn siden barneskolen, og foretrekker å bli gratulert med dagen når jeg fyller år i Juni.