Give yourself over to absolute pleasure

Hei og hopp, fluesopp!

Har nettopp kommet hjem fra et heidundranes exphilseminar hvor vi lærte mer om tha man Platon, og nå sitter jeg mellom mine 12 kvadratmeters fire vegger og prøver å få igjen varmen i beina. Ja, mamma - jeg skal kjøpe varmere sko. Snart. Lønninga har nylig kommet seilende inn på brukskontoen, og jeg gliste stort da jeg ringte kontofonen. Hurra for tillegg i julestria!

Men det er ikke på grunn av lønningsjubel jeg har valgt å skrive dagens innlegg. Jeg filosoferte nemlig litt over hverdagen da jeg vandret i slapsesnø hjem fra trikken. Og det jeg hovedsakelig filosoferte om, var guilty pleasures. Altså, ting man liker, som man egentlig ikke vil si til noen at man liker, fordi da blir alle sikkert sånn.. "whøh?" eller bare smiler litt rart og tenker "jaja. åkei. weirdo." Men jeg kom frem til en konklusjon, av at alle trolig har en eller annen greie de er flaue over å nevne at de liker ovenfor andre, og da særlig hvis de har gitt uttrykk for at de er en sånn-og-sånn type som henger men sånne-og-sånne mennesker.

Et eksempel:

Jeg for min del, har guilty pleasures. Mange. Og mange av dem er sikkert ikke guilty engang, det er bare jeg som tror at de er det fordi jeg har gitt uttrykk for at jeg er slik-og-sånn. Og generelt er jo jeg en eneste stor ræl som ordentlige folk rister på hodet av. Men nå skal jeg være litt åpen for en gangs skyld, siden denne bloggen er selverklært halvpersonlig. Tamtadam, la meg presentere:

Cecilie's list of guilty pleasures!

(oversatt: Cecilies liste over skyldfølelsesskapende nytelser):

• Musikaler: det er strengt tatt ikke en særlig guilty pleasure å digge musikaler når man er jente, for det er det mange jenter som gjør. Livet skulle vært en musikal, og hvor fantastisk hadde det ikke vært å våkne en morgen til synkronisert sang og dans utenfor huset? ahem. Det passer kanskje ikke inn i mitt selvrealiserende tøffere-i-trynet-prosjekt, men samma det! Jeg sitter og koser meg glugg, enten det vises på skjerm eller scene!
• Symfoniorkester: dette er selvfølgelig noe som kanskje heller ikke vil bli tatt som en guilty pleasure, men når man ellers hører på ballerock ogslikt, og heller ikke tidligere har nevnt sin symfoniorkesterfascinasjon ovenfor andre, kan man vente seg skjeve smil fra sine medmennesker. Det er spesielt tre instrumenter innenfor symfoniorkesterpunktet som er ekstra pleasure, og det er valthorn, cello og pauker. Intet mektig klassisk stykke uten noe mykt i starten og litt bromlende BOMBOM innimellom.
• 90-tallspop: vel, dette passer mæget godt ind i guilty pleasure-lista. Men jeg kan virkelig ikke noe for det. Det er catchy forfaen! Tar meg tilbake til 1997, og den glade barndommen. Spice Girls, Backstreet Boys, Solid Base, RUN-DMC, No Doubt, Bomfunk MC's.. unnskyld, kjære alle sammen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å bare danse med.
• Vafler, sjokoladekake, iskrem og alt som er digg - trenger jeg å si mer? Sjokolade frigjør endorfiner. Av endorfiner blir man lykkelig. Et lykkelig liv -> et godt liv. Og vice versa. Det finnes der ute! Man kan kjøpe det på butikken! Jeg har penger, jeg kjøper. Og nyter så utrolig at det stadig økende antallet av sunnhetsfreaker i samfunnet gremmes.
• Kostymedrama - Dette gjelder da for det meste kostymedrama i form av film, som typiske klassiske Jane Austen-filmatiseringer eller Ingmar Bergmanns mesterstykke "Fanny och Alexander". Jeg er glad i kostymer! (og drama. på film altså) Det er ikke uten grunn mitt aller første drømmeyrke var motedesigner. Spesielt glad er jeg i kostymer fra slutten av 1800- tidlig 1900-tallet. Av en eller annen merkverdig årsak.
• Lys og lamper - jeg elsker lamper. og lampebutikker. Lysekroner, lavalamper, barnelamper, små lamper, store lamper, ufolamper, glowsticks (!), fiberoptikk, gulvlamper, bordlamper og taklamper. Lamper! Som forøvrig er et morsomt ord som mister meninga si når man sier det for mange ganger.

Slik! Det var noen guilty - og ikke fullt så guilty - pleasures. Jeg har sikkert fler. Skal nevne det hvis jeg kommer på noe flaut. Herregud. Lamper er kanskje ikke en veldig skyldfølelsesskapende nytelse, men det er - iallefall for enkelte i konservative kretser - en smårar greie man egentlig ikke burde tenke så mye over som det jeg gjør.

Men nuh tenkte jeg faktisk å lese litt exphil! Ja, du leste riktig min gode herremand/fruedame! Det blir en kjapp skumming av Platons dialog "Menon", og litt Aristoteleslektyre for mitt vedkommende den nærmeste.. tja. La oss si timen. halvtimen. kvarteret. Anyhows.

Takk for meg for nå, så møtes vi på travban'.

(PS: tittelen på innlegget referer til musikalen "the Rocky Horror Picture Show", fremragende fremført av Tim Curry som den sexelskende transvestitten Frank-n-Furter)