På en måte er det kjempedeilig med ny timeplan og kun to skoledager i løpet av en uke, men på en annen side fører all den fritida med seg dårlig samvittighet over ting jeg skulle ha gjort, samt en helt forskrudd døgnrytme A-mennesker vrir seg i smerte over.
Jeg har lyst på en jobb. Jeg har riktignok bare sendt 3 søknader, og jeg vet om flere som sender 100 og får svar på èn, men... ARGH. Jeg blir så irritert! Hvis de ikke vil ha meg, og de vet de ikke vil ha meg fra starten av, så send en mail eller ring så jeg slipper å sitte flere uker på pinebenken og tenke "kanskje, kanskje, kanskje". Hvor vanskelig kan det være? Jeg er bare en fattig student som spør om en arbeidsdag eller to i uka!
I morgen blir det liksomsinna telefon til SiO for å høre om jeg i det hele tatt har sjansen på en studentbolig før 15.november. Jeg klikker snart i vinkel av å bo på dette rekkehus - og småbarnsfamiliestedet med håpløs kollektivtransport og masete foreldre som vekker den rebelske 16-åring-følelsen i meg. Egentlig hadde jeg satsa på en bolig før.. torsdag. Heh. Det var så ufattelig greit i fjor da jeg kunne gå hjem fra Nøff etter oktoberfesten, men i år blir det enten at jeg må dra sanseløst tidlig eller satse på et nachspiel til morgengry sånn at jeg får tatt det første toget hjem. Eventuelt en overnatting på en skitten sofa i et eller annet kollektiv, men jeg vet rett og slett ikke om det lar seg gjøre. Vi får se. Jeg får putte på meg impulsivitetsmaska og se hva som skjer, som de sier det så vakkert med hviskestemme på TV2.
Det er 99,9% sikkert at det blir Tromsøtur i slutten av måneden. Jeg skal skrape sammen noen studielångrunker og besøke den hardtarbeide bensinstasjonmedarbeideren Sunniva som jeg er så forferdelig, forferdelig glad i <3. Enten blir det 21.oktober, på kvelden etter at Exfac-eksamen er unnagjort, eller neste morgen. Og apropos exfac, folkens - jeg har hørt nervepirrende rykter om at jeg får svar på om jeg har bestått kvalifiseringsoppgaven i morgen. O, joy. Forhåpentligvis går det greit, men dèt har jeg sagt før og fått bevist det motsatte. Jeg slapper ikke av før jeg har fått en grønn hake der det nå foreløpig bare er et grønt spørsmålstegn.
Hørte at Studentersamfundet skal sette igang med et TV-prosjekt, og sendte en mail isted. Og jaggu fikk jeg ikke svar i løpet av kvelden! (her har vi tydeligvis folk som har lært av late arbeidsgivere som ikke gidder å svare før det har gått et år). Jeg skal tydeligvis møte opp til noe så skummelt som et intervju neste mandag. Faen. Intervju, det ordet klinger ikke akkurat godt i mine ører. Men jeg får trekke på meg drakta av sjarmoffensiv og kanskje ta på meg en sånn veldig regissøraktig alpelue, så skal det nok gå greit. Hvis jeg vrir litt på "intervju"-begrepet, og later som om jeg egentlig er en kjendis som skal bli intervjuet om mitt liv og virke av Vouge, så slapper jeg hakket mer av. Da blir ordet plutselig ikke like skummelt lenger.
Og så er det èn ting til som plager meg, og det er at jeg ikke finner tannbørsten min. Jeg later som om jeg er flink pike og sier "jaja" når mamma ber meg om å legge tannbørsten min tilbake på badehylla, men egentlig er den søkk borte. Og den som var så fin og rosa, helt i tråd med min blonde hårfarge. Jeg får kjøpe en ny. En ny en som skal være oransj.
Jeg føler at jeg har vært oppe i hundre år, men klokka er bare litt over 01.00, og det fryder mine blågrågrønne øyne. Vanligvis får jeg ikke denne følelsen før rundt 03.30, og da har jeg jo faktisk en grunn til å føle det akkurat som jeg gjør nå. Kanskje jeg kan spille litt Sims 3. Med familien Ferenche, der den enslige tobarnspappaen Buck har fått seg ny dame som han venter sitt andre barn med. Men jeg kan ikke begynne nå. Tida går altfor fort når man begir seg utpå dataspillets landevei (jeg føler jeg bruker mange teite metaforer i dette innlegget?). Så jeg får heller ta på meg pysjamasen, finne frem kryssordbladet og prøve å løse kryssord jeg aldri klarer å løse.
God natt, godtfolk! Blogging shmogging!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar