:p?

Nå må det begynne å skje noe snart! Cecilie bretter opp arma og får ting gjort, tenker jeg vi sier. Har nettopp bestilt de siste pensumbøkene på nett, har nesten skrevet ferdig en jobbsøknad som jeg tenker jeg sender avgårde i morgen (men har liten tro på at jobben blir min, etter å ha lest om firmaets intervjuprosesser. men man taper ikke noe på å søke), har vært i byen og kjøpt meg Babel og Spirited Away, så nå er de endelig mine til odel og eie, samt at jeg eeendelig har fått tak i Jarle Bernhofts "Ceramik City Chronicles" som jeg har ønska meg altfor lenge. Den plata er rett og slett helt fantastisk herlig <3

Jeg begynner å bli rimelig nervøs over å ha en følelse av at jeg henger ca. milevis etter i forhold til pensumlesing osv. Også sitter jeg og filosoferer over mine egne forventninger til meg selv kontra alle andres forventninger til seg selv, og lurer på om jeg har en litt for dumsnill/slash/lat innstilling i forhold til hva jeg tror jeg kan oppnå, til tross for at jeg er helt greit fornøyd med innsatsen min så langt i studiet. Jeg er ikke på den alt-annet-enn-A-er-uakseptabelt-bølgen, rett og slett fordi det stresser meg (og jeg tåler som nevnt tidligere ikke stress. helt seriøst, jeg blir fysisk dårlig), men jeg håper jo selvfølgelig jeg gjør mitt aller beste og får gode resultater til slutt:) Det at jeg har hengt meg på kollokviegrupper og faktisk møter opp og gjør det jeg får beskjed om, tror jeg er veldig smart og gjør at jeg får mye "gratis", om man kan si det på den måten. Å møte opp er det viktigste man kan gjøre.

Jeg sitter her og klimprer på gitaren, prøver å lære meg diverse klassiske introer uten videre hell, gruer meg til kvalifiseringsoppgaven i exfac, og prøver å slappe av med en pakke repsils og dokka mamma lagde på jobben sin (hun jobber på barneavdelingen, sånn btw. Litt merkelig hvis en revisor skulle sitte og lage dokker, på en måte). Han heter Jarle (ikke som i Bernhoft-helten, men som i J-aa-rle fra Åpen Post) og ser egentlig skummel ut (med knappeøyne og det hele), men skaper helt merkelig god stemning der han sitter på sin faste plass i trappa. Jeg digger den dokka, jeg må smile hver gang jeg går forbi! Kanskje jeg burde ha den med på lesesalen når eksamen nærmer seg. Jeg tror det vil hjelpe stort! Det er som om han sitter og sier "detta årnersæ":D

Og en ting til, som jeg ville ta opp på tampen fant jeg ut. Bruken av smilyen (eller "smilefjeset" på godt norsk), :p. Hva er det egentlig med det symbolet som gjør meg så skeptisk? Jeg ser eksempelvis på facebook, at en venn har skrevet "veldig:) ... hehe :p" som kommentar på en annen venns status. Er det sånn at folk vanligvis rekker ut tunga når de sier noe ironisk? Eller når de sier noe som de tror kanskje vil høres teit ut, men som de egentlig mener seriøst? Jeg ser på den ":p"-smilyen som et litt usikkert, sjenert lite smilefjes uten spesielt mye tæl. Spesielt i "hehe"-sammenheng. Jeg bruker det særs skjelden, og hvis jeg føler det burde være riktig i en bestemt sammenheng, blir det overveiet nøye før jeg faktisk taster det ned i teksten. Derimot har jeg ingen problemer med :D - et positivt, fornøyd smilefjes som faktisk mener at det som står skrevet er storartet! Eller :( - buuu, så kjipt! , xD - ÆHÆHÆ, herregud så teit, men likkavæl så totaalt lættiz, :/ - maaaah. liker det ikke. skeptisk eller 8) - fornøyd nørd. Men den tungegreia er jeg ikke med på. Jeg er faktisk blitt såpass avhengig av kommunikasjon over nett og sms at jeg knytter følelser til smilefjesene. Hjernen får kroppen til å reagere positivt/negativt på de forskjellige tegnene. Men alt blir bare usikkert med :P. Det var bare det jeg ville si :p (<- her får man følelsen av at "jeg har sagt noe litt morsomt, men det er jo ikke sikkert at du synes det er så gøy da, men jeg synes det kanskje var litt gøy. heh. det er lov å ikke le asså, men jeg...ja. jeg synes det var kanskje litt artig"). Det var bare det jeg ville si! JA:D (<- sånn ja. sånn skal det være!) god natt på dokker aill og einkvær.